Randsfjordmuseene, seksjon for naturhistorie, 2870 Dokka
Kontaktperson: Finn Audun Grøndahl
fag@randsfjordmuseene.no
Tlf. 90 58 77 89
 
Skaff deg Flash avspiller for å se denne bilderotasjonen.
  Skinn og skjelettmateriale av bjørn og ulv - bevaring og forskning
(Finn Audun Grøndahl, Randsfjordmuseene)

Gamle skinn og skjelettdeler av brunbjørn og ulv er viktig å ta vare på ut fra både natur- og kulturhistoriske verdier. Det er åpenbart at bruken av bjørne- og ulveskinn har hatt en utstrakt tradisjon på bygdene. Sledefellene er sydd og tillaget på en svært enhetlig måte som vitner om godt innarbeidede brukstradisjoner. Randsfjordmuseene ønsker sammen med andre museer og samarbeidspartnere å registrere slikt materiale og tilby rensing av gamle feller og skinn. Det er også nå igangsatt en DNA-analyse av primært bjørn på bakgrunn av dette historiske materialet.

Kort historikk
Prosjektet startet med at vi i større grad ønsket å ta vare på skinn og kranier av bjørn og ulv i museumssamlingene. Etter hvert ble prosjektet utvidet med å omfatte også materiale i privat eie på bakgrunn av mange henvendelser. Målet var at mest mulig av slikt materiale ble sikret for ettertiden gjennom bistand til rensing, vedlikehold og oppbevaring.



Sledefell av bjørn skutt i Vassfaret

Slikt materiale har en stor verdi i både et kulturhistorisk og et naturhistorisk perspektiv. Det er viktig at så mye som mulig av fortsatt eksisterende materiale blir bevart for ettertiden. Vi må huske på at i Norge forsvant bjørnen i løpet av 1900-tallet med den siste rest i Vassfaret som ble erklært utdødd i løpet av 1980-tallet. Skinn- og kranierester er derfor det eneste som finnes tilbake fra en opprinnelig helnorsk bjørn som sannsynligvis har hatt kontinuitet tilbake til den tidlige innvandringen etter istidens slutt. Slikt materiale vitner og om den kulturhistoriske betydning bjørnen har hatt gjennom at et bjørneskinn hadde en høy pris og var ettertraktet til sledefeller. Mange skinn fra siste del av 1800-tallet stammer fra bygdenes egne sagnomsuste bjørnejegere.

Tidlig i dette arbeidet oppdaget vi altså raskt at det eksisterte mye materiale og spesielt skinn av bjørn i privat eie. Prosjektet ble derfor raskt utvidet til også å omfatte bistand og hjelp til private eiere av slikt materiale. Museene har imidlertid ingen ønsker om å overta materialet. Tvert i mot er denne type materiale en viktig del av gårdens historie og bør fortsatt utgjøre en del av denne historien for kommende generasjoner. Gamle skinn og feller som har hengt over en stokk på et loft eller ligget i en strisekk på stabburet i kanskje 100 år – er ofte fulle av støv, musebol og annet rusk og rask. Alt for ofte har slikt materiale blitt kastet og fortsatt blir kastet. Dette prosjektet har nå ført til at slikt materiale har blitt hentet fram og gjennomgått en rensing og leveres tilbake i en solid kartongeske med råd om videre oppbevaring og behandling. Risikoen for at slikt materiale blir kastet i framtiden er da trolig betydelig mindre.

Samarbeid med andre fylker
Museumsprosjektet startet i Oppland med kontakter til andre museer og historielag i fylket. I tillegg har museet etablert en rekke kontakter i andre fylker.
Buskerud har vært et ”tungt” bjørnefylke og som understrekes ved at det var i grensetraktene mot Oppland at den siste rest av helnorsk bjørn overlevde lengst. En rekke privatpersoner har vi hatt kontakt med og vi har og hatt et godt samarbeid med Soknedalen Lokalhistoriske Forening. Hedmark har også vært et ”tungt” rovdyrfylke og vi har et godt samarbeid med Norsk Skogmuseum som er det nasjonale ansvarsmuseet for blant annet alt som vedrører jakt og fangst. Vi har etablert flere gode kontakter med privatpersoner i dette fylket.
I de mer folketette bygdene i Akershus ble det drept færre store rovdyr enn i nabofylkene (ikke Østfold medregnet), men likevel har vi dokumentasjon på at mange både bjørner og ulver ble drept i dette fylket. Gjennom et godt samarbeid med Fetsund Lenser gjøres det et forsøk på å få en større oversikt over hva som kan fortsatt finnes av materiale av disse artene også i dette fylket. (se for øvrig artikkel og bjørn og ulv på Romerike i årbok for Romerike Historielag 2009).
I vestlandsfylkene Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal vet vi at det ble feldt spesielt mange bjørner, og vi har et samarbeid også i disse fylkene om å registrere slikt materiale og gi bistand til sikring og bevaring. Gjennom musea i Sogn og Fjordane/naturhistorisk konservator og Sykkylven Naturhistoriske Museum forsøker vi å innhente verdifull informasjon også fra disse viktige områdene. 
Vi arbeider også med å etablere kontakter i flere andre fylker, blant annet Telemark og Nordland.

Innsamling av materiale til DNA-analyser
Da vi forstod at det eksisterte et stort materiale av spesielt bjørn, oppbevart på stabbur og loft rundt om på mange garder, ble det etablert kontakt med Bioforsk sin avdeling på Svanhovd i Pasvik. Underveis ble det og etablert kontakter til flere andre fagmiljøer i Norge. Avdelingen i Pasvik er som eneste laboratorium i Europa akkreditert i dag for DNA-analyse for individbestemmelse av brunbjørn. Bioforsk Svanhovd har utviklet og drevet med DNA-analyser av brunbjørn i forskning- og forvaltningsøyemed siden 2004, og metoden er blitt et viktig instrument i overvåkningen av hele den norske populasjonen. På oppdrag fra Direktoratet for naturforvaltning har Svanhovd ansvaret for DNA-analyseringen i overvåkingsprogrammet for bjørn.

Bioforsk Svanhovd begynte å gjennomføre tester av små prøver fra noe av det historiske materialet for å avdekke hvorvidt det var en tilfredsstillende kilde for å foreta en full genetisk analyse. I 2006/2007 ble det analysert hårprøver hentet ut fra skinn i hovedsak i museenes eie. Videre ble det i 2008/2009 analysert ca. 10 prøver datert mellom 1780 og 1945 fra skinn, muskulatur, tenner og hodeskaller, bein og spekeskinker. Samlet viser resultatene at det er mulig å få ut DNA individprofiler retrospektivt fra disse historiske prøvene. Utvalget av testmaterialet ble gjort tilfeldig, så vi tror at de foreløpige resultatene er representative. 



Gammelt kranium av bjørn. Foto: Finn A Grøndahl

Det gode resultatet fra testingen av ulike materialer av bjørn dannet et godt grunnlag for gjennomføring av en større retrospektiv genetisk undersøkelse av norsk bjørn fra utvalgte tidsperioder og geografiske lokaliteter. Sammenligning av den opprinnelige bjørnebestanden i Norge med bjørn i dag i Norge og Sverige kan gi verdifull kunnskap om bjørn også i framtida.

Vi har derfor utvidet prosjektet til også å omfatte en innsamling av prøver fra historisk materiale fra bjørn og ulv. Det er imidlertid ytterst små prøver som trenges og det er eksempelvis snakk om en liten skinnflik med minimum 15 hår (under 1 cm2) i fra kanten av et skinn. Også fra skjelettdeler vil det være ytterst små prøver som trenges. Alle som bidrar med materiale vil holdes informert.

DNA-analysen i studiet utføres gjennom bruk av genetiske markører. En genetisk markør representerer et område i bjørnens DNA som har variasjon. Det finnes flere varianter av markøren og ulike individer har ulike varianter av markøren. Når en DNA-analyse gjøres av en prøve benyttes en rekke ulike genetiske markører og hvor resultatet hos disse markørene til sammen kan avdekke en unik DNA-profil for den bjørnen en har materiale fra. Sannsynligheten for å finne identiske DNA profiler hos to nålevende bjørner i Norge er normalt lavere enn 1 i forhold til 1 milliard ved anvendelse av denne metoden. Metoden som helhet er beskrevet hos Wartiainen et al. 2008 og Eiken et al. 2009.

For brunbjørn i Fennoskandia (samt deler av Russland og Baltikum) er variasjonene innenfor hver benyttede markør som finnes i ulike populasjoner godt beskrevet. Ved en DNA-analyse av bjørn fra den utdødde helnorske bjørnestammen (-e) har man i dag et stort sammenligningsgrunnlag ut fra dagens bjørner. Bioforsk Svanhovd har etablert en database med genotyper for flere tusen bjørner fra blant annet Norge, Sverige, Finland og Russland.

De tidligste dateringer av beinfunn av bjørn i Sør-Norge hører hjemme i Boreal tid (9000 – 8000 BP). Det er antatt at bjørnen var vidt utbredt i hele landet kontinuerlig gjennom hele etteristiden og fram til at en sterk etterstrebelse for alvor begynte trolig på 1700-tallet, og som hadde sammenheng med utbetaling av skuddpremier, en sterk voksende befolkning og bedre våpen. Fra 1700-tallet begynte altså en tilbakegang og fra stadig flere områder forsvant bjørnen fram til at det til slutt fantes kun igjen en siste rest i Vassfartraktene. Denne siste rest av en helnorsk stamme ble erklært utdødd i løpet av 1980-tallet. Med helnorsk stamme mener vi at det fantes ynglinger og områder med reproduserende binner i sentrale deler av Sør-Norge.

Undersøkelsen har som mål å belyse deler av bjørnens genetiske struktur i Sør-Norge gjennom en lengre tidsperiode som omfatter flere tidsfaser sett i forbindelse med utryddelsesprosessen. Det må forventes at det fantes en stor genetisk variasjon i den utdødde helnorske bjørnepopulasjonen som hadde levd kontinuerlig i Norge siden innvandringen etter istiden. Denne genetiske variasjonen antas å ha fortsatt eksistert i en tidlig fase under utryddelsesprosessen på midten av 1700-tallet.
Denne undersøkelsen vil etterfølges av flere, som vil inneholde flere lokaliteter fra blant annet Sørlandet og Vestlandet.

Det tidligere omtalte testmaterialet med opprinnelse fra Vassfarområdet viste allerede i våre forundersøkelser særegne genetiske trekk. I prosjektet vil vi sammenligne forekomst av unike genetiske variasjoner og populasjonsgenetiske særtrekk i det historiske materialet med dagens bjørner. 

Seminarer
Som ledd i å gi informasjon til alle som vi har hatt kontakt med i dette prosjektet så langt arrangerte vi et seminar om primært bjørn i Hedalen august 2007. Seminaret var et ledd i Naturhistorisk nettverk for Oppland (nettverk for museene i Oppland). Det ble satt ned en liten komite med Elling Fekjær (Bautahaugen Samlinger / Valdresmusea), Gudbjørg Stensrud Fønhus, Monica Trondhjem og Finn Audun Grøndahl. Seminaret ble vellykket med ca 30 deltakere. Det ble av mange frammøtte lagt spesielt stor pris på at prof. dr. philos Kåre Elgmork var tilstede og holdt et meget godt og interessant foredrag om Vassfarbjørnens skjebne. En av hans største opplevelser var da han selv fikk se kanskje det siste individet i Vassfaret i 1971. Mange satte og spesielt stor pris på at Gudbjørg Stensrud Fønhus holdt et meget interessant foredrag om sin far Mikkjel Fønhus og hans innsats i å sikre bjørnen mot utryddelse. Vi hadde en utflukt til det kjente bjørnehiet Festingen i Vassfaret dagen etterpå. Se nettverkets blogg for mer informasjon fra samlingen.



Kontaktinformasjon:
Ta gjerne kontakt med Randsfjordmuseene eller noen av de andre museene eller foreningene i ditt nærområde som er nevnt ovenfor - dersom du har liggende slikt historisk materiale.

Kontaktpersoner:
Finn Audun Grøndahl
fag@randsfjordmuseene.no

Hans Geir Eiken
hans.geir.eiken@bioforsk.no


 

 

Utskriftsvennlig versjon

  Prosjekter:
Istidsfaunaen i Gudbrandsdalen
Skinn og skjelettmateriale av bjørn og ulv - bevaring og forskning
Registrering smågnager- og spissmusarter i Vest-Oppland
Skuddpremieprosjektet
Faunahistoriske funn og dateringer
Fiskeskjellarkiv
Fiskesamfunnet i Randsfjorden med vekt på røye, ørret og krøkle